Vi sjér oss tilbake

Til Solbakken skolekorps 20 års jubileum 9 mars. 1979

av Klaus O. Sivertsen

1959 – en ganske vanlig vår, men for oss et merkeår.
Et møte i Solbakken Skoles Foreldrelag, – hvor det
på dagsorden står, – en ny, – meget viktig sak:
«Si, – lad det seg gjøre ved Solbakken, – som ved
større «skolesenter», å starte et korps, – med
trommer, horn, – og dirigenter?»

Frem og tilbake vi saken drøfter, – «det må vel
kunne gå, – hvis vi sammen løfter.»
Foreldrelagets medlemmer ivrer etter å ta fatt,
og om ikke lenge, – er det fremsatte forslag
enstemmig vedtatt.
«For å stemme imot en slik sak, – det er jo rene
Nonsens, – vi stifte korpset, – med forman, Bernhard Simonsen.

Så er det det finansielle, – vi tenker, – på ny vi
drøfter, – «kommunen gir støtte, – og fen holder jo
noen av sine løfter!»
At det koster så mye å starte et korps, – det aner
nesten ingen, – «men husk» sier Ranum: – «det er
verdier i messingen!»

Nå har vi fått en oppgave, som vi tror skal gagne
barna, – våre håpefulle, «tenk bare på det å ha et
sted å sende dem, så de ikke bare går på veien og tulle.»
Og når de får høre nyheten, da får de plutselig
luft i «luka», de kom fra alle bygdas kanter,
til øvelse, – to – tre ganger i uka.
Og den beste undervisning de får ifra første stund
som dirigent vi ansatte musikkfenrik, – Oddvar Lund.

Att og fram mellom heimen og skolen elevene ila,
heim dem pugga nota, – dem øve, – dem fila.
Det ble et underlig leven, – men vi som starta moroa,
kunn itj vis at vi i blandt var litt fortvila,
vi stakk bomull i øran, – og ofra middagskvila.

Ja, slik går tida, – månan og åran 1960-61,
ja tia går på så mange måta, – men til vår store glede,
får vi også snart høre andre, og bedre låta.
Og selv om det tilsynelatende ikke skjer stort,
så øves det hardt, – det er vel for de fleste
godt kjent, – det er bare det at det blir så lite
å berette om, – for den som less værra «skribent».

Vi minnes fra den tia, vi hadde store utgifter å forsvar,
og midler vi fikk fra festligheter, – utlodning, – basar.
Vi minnes hva pioneran ofra for skolemusikken,
tenk bare på det faktum at dirigentan både skulle
hentes og bringes, – den rene «pendlertrafikken».

Ja, det var et glimt ifra starten, – og om korpset
den første hektiske tiden, – men æ trur nok at
hvis en har vært observant nok og fulgt med, så har
det skjedd adskillig, både interessant og muntert, – også siden.
Og for at denne beretningen skal bli noenlunde hel,
ska æ etter beste evne forsøk å gjengi endel.

1962, – igjen en hendelsens vår, – da skjer det,
at korpsets første formann, – fraber seg gjenvalg,
og går.
«Og ham vi takker, – som førte korpset de første
vanskelige år, – over kneiker og bakker.»
Vi spør oss selv, – «tro om hans beslutning om å
trekke seg, – for korpset vansker lager?» – men nei,
iblandt oss har vi mannen som tar vervet på seg,
vi finner hans etterfølger i – Johan B. Dalseg!

Arbeidet går videre, – og etter som tia går,
vi merker fremgang, – korpset rutine får.
Vi tilslutter oss «Forbundet» med dets lover
og normer, – av problemer og arbeidsoppgaver
har vi stadig nok, – nu må vi skalle korpset uniformer.

Nytt møte i Foreldrelaget, – ja hvem huske itj
uniformsdiskusjonen? – det minner mæ faktisk litt
om referatan i kringkastinga, – når stortinget
ska fordele milionan.
Men nu som før får vi saken vedtatt og overstått,
den 17. mai vi tenker stille – i rødt, hvit og blått.

Da vi fikk uniformene ble det ny stemning i leiren,
vi var alle stolte og gla, – vi tok sikte på deltakelse
i barnetoget, i «Trondheim stad».
Men akk, – en må alltid regne med at det finnes
skuffelser her på «kloden», – dirigenten sa nemlig
«nei, – e de gærn, – te den oppgaven e itj koprset på
langt når moden!»

Men vi er bestemt, – vi er optimista, – vi sjansen
tar, – så fikk tia vise om det brista eller bar.
Det ble stilt i utsikt at vi kom te å sjem ut korpset,
de vil gjøre tabba,  – for et syn.
Men da e det at vi «jekke» oss opp et hakk,
«dirigentan får gjør som dem vil, – men korpset,
det ska te by´n, – takk!»

Ja, vi som så gjerne innrømme at det ble et syn,
vi glemmer vel aldri 17. mai 1962, – da korpset
for første gang deltok i barnetoget i by´n.
De spilte alt i ett, – med iver og glød, – vi oppdaget
ingen tabbe, – tvert imot, – du verden hvor vakkert det lød.
Hvor korpset viste seg, – var det ovasjoner,
hvor vi snudde oss, var det håndtrykk og gratulasjoner.  

Den ivrigste leder`n vår sprang med dem hele
ruta gjennom gatene, har æ hørt, – mens det
hos oss andre fra skolekretsen, som sto å
så på dem, – neppe var et øye tørt.

1963 – ble til motsetning et roligere år, –
hvor det er lite å berette om, – av det som i
protokollen står. Men vi strever med økonomien,
og noe dramatisk, – vi avslutter året på
foreningers vis- vi solgte lodder på halvparten
av en «død» gris!

Våren 1964 vi pusser fasaden, – vi skal foreta
vår hittil lengste utflukt, – til stevne, i hovedstaden.
Det diskuteres hardt om kassens innhold, – og om
vi har økonomisk evne, – det skal nemlig ikke så lite til,
for å finansiere en slik tur, – og deltakelse i et musikkstevne.
Men, – når kloke menn får tenke, – finnes det utvei
også ved denne anledning,  – vi utnytter kvinnene, 
vi starter mødre «forening»!

Ja, – det er utrolig hvor fort tia går,
vi glemmer faktisk at korpset passerer sitt femte år.
Men våren 1965 vi samles på Valsetbakken og
fester så smått og pent, – og når det først er fest,
spiller det ingen rolle om det kommer et år for sent.
Korpsets fortid blir i tale fremlagt i detaljer,
mens stolte elever mottar sine utmerkelser, stjerner og medaljer.

Men best minnes vi vel fra 5års jubileet, den
kommunale, – skolesektorens representants tale,
om musikkens betydning for barna, – om korpset
som snart skulle få øve i et større, – tidsmessig skolelokale!
Men tenk om vi på det tidspunkt visste det som senere
i beretningen fremgår, – at Solbakken gamle erverdige
skole, fortsatt skulle være korpsets tilholdsted i 12 lange år!

Det har alltid vært slik, – så også nu, – det kommer
hverdager etter fester, – på avstand kommer stjernedryss,
medaljer, – og prominente gjester, – det blir gjerne
bare arbeide og øvelse, – men husk , – øvelse gjør mester!

Det sies at forandring fryder, men vi ble kanskje
betenkt da vår dirigent falt fra,  – men hellet fulgte oss,
Vi fikk istedet en yngling, – ved navn Olav Kvernstad.
Korpset fikk i ham en habil dirigent, – en diplomat,
elevene en kamerat!
Og korset gikk fremad, – det blomstret som aldri før,
vi dro på tur og til stevner, – i nord og sør.
Foreldrene var med en tur og «anna» – «kæm minnes itj
tur`n til Lensvikstranda?»

Ja, – det skulle være en hyggetur til Lensvika,
hvor vi skulle holde konsert for å skaffe penger
i «kassa», – vi syntes nemlig at vi på forhånd hørt
at «Lensvikbyggen» med lomboka rasla.
Men akk, – det var da publikum svikta, – for å si det
på svensk, – «publiken møtte inte upp»,  – og heile
nettoinntekta innskrenka sæ, – te en tallerken «bettasup».

Men vi dro hjemover, – humøret var på topp, – de
behøve itj å frøkt, – for himmelen var klar, – og
sola hang høgt.
Vi stoppa i hver høvelig bukt for å ta et bad, – og
da var itj ongan sein, – vi har vel aldri tidligere
sett av elevan i korpset har vært så rein!
Ut av bilan, inn i badedrakten, ned i sjøen, – det
gikk i en fart, – det gikk lenge ryker om at vatnet i
Trondheimsfjorden var blitt svart.

I 1967, på ny en formann går, – etter å ha ledet
korpset i samfulle fem – lange år.
Vi takker han for innsatsen, – og gir han blomster
i «vasen», og velger til hans etterfølger, – Tor Andreassen.

Om året 1967 er det ellers lite å berette, å nevne korpsarbeid
og øvelser, vil bare publikum trette.
Men når det sies at det skjer lite, – håper jeg at
de fleste forstår, at det i et musikkorps alltid
er noe som foregår.
Så også i år har vi oppgaver nok, vi blir f.eks.
anmodet om samarbeid med et nabokorps, – Brurok.

Ved årsskiftet 67/68 vi på ny har oppgaver så svær,
garderoben er nedslitt, – vi må igjen skaffe nye klær.
De gamle uniformene er for enkle, de virker så
«snau», – diskusjonan går igjen høyt, – «vi blir itj
enig om buksan ska være kvit eller rau!»
Enige blir vi jo tilslutt, – det er jo så, – «men
hvorfor så lange diskusjona, når det finnes bare en
brukbar farge, – den blå?»

Men kledningen ble fin,  – Solbakken behøver såvist ikke
skjems av oss, og det var med en viss forventning vi
midtsommers dro sørover med nyervervelsen i kofferten,
og «lukta» på Moss.
Og når uniformene er pene, – og elevene søte,  – kan
selv et musikkstevne, – bli til mangt et stevne(møte).
Vi minnes lumre sommerkvelder med bading og forskjellige
bekvemmeligheter, – punktum. Her skal ikke røpes
hemmeligheter.

På høstparten vi blir litt betenkt, – da vår dirigent
avskjed søker, –  men utdannelsen må gå først, – han skal
fordype seg i bøker.
Men vi hadde også lyspunkter, – idet hele 18 nye aspiranter
ble lagt til «folden», – dirigentspørsmålet var fort løst,
vi ansatte John Molden.
Og det er rart hvordan det ordner seg til slutt,  – alt
var i beste gjenge da året ebbet ut.

Våren 1969 står på ny i jubileets tegn, – lite å streve
slik for vil nok enkelte sikkert si, – når Jonsvatnet
krymper, – og naboen står og speider etter regn.
Men hver mann sin hobby, – det har alltid vært så,
mens noen har store oppgaver,  – får andre ta de små.

Det så på dette tidspunktet dessverre ikke lyst ut,
for fremtiden vår, – hør f.eks. hva det om feiringen
av 10 års jubileet skrevet står:
«Når vi ikveld skal feire 10års jubileum, – og dirigenten
skal taktstokken svinge, – vi ser oss kun tilbake, –
for ingen vet hva fremtiden for korpset, vil bringe!»
«Kan hende vi en dag må henge bort både uniformen og
skjorten, – ingen vet når «myndighetene» stenger skoleporten.»

Årene 1970/71 var også usikre, – og gjorde oss både ør
og svimmel, – idet mørke skyer truet på korpsets økonomiske
«himmel».
Men båtutlodningen som ble igangsatt, – brakte oss hell,
før året 1971 var halvgått, – betalte vi inn korpsets
store gjeld.
Det skjer da tross alt noe hyggelig støtt, – det var
også dette året Nier`n ble født!

På årsmøte 1971, – var det nesten som vi mistet «bas`sen»,
da vi tok farvell med Tor Andreasssen.
Men vi lærte oss et nytt valgknep, – nemlig å handle raskt,
og ikke være sein, – vi valgte vår første kvinnelige
formann,  – fru Edel Lein!
Og selv om hun «dagen derpå», – lurte på om det var faktum
eller innbildning,  – så hadde hun dog tilfredstillelsen
av å ha innført likestilling!

Samme året vi på ny gir oss en reise i vold, – til stevne
i Tønsberg by – i Vestfold.
Slike turer gir oss alle de beste minner, – hvor vi ofte
varige vennskap binder.
Men avreisen derfra ble noe dramatisk, – og rystet hele
«korpsbataljonen», – vi minnes vel gutten som ble borte
på stasjonen? Da toget hadde ventet noen minutter og vi
oppdaget ham, – ble det imidlertid bare blide masker
du vet at selv i ung alder kan man bli fristet av flasker.

I 1972, vi – kursen setter, – med ekspressen mot Bodø,
til Musikkfestivlen, og «Nordlandsnetter».
Forventningen og spenningen hos elever og ledere er stor,
det er nemlig første gang vi setter kursen så langt mot nord.
Vi har tidligere bare hør snakk om landsdelen mot havet,
hvor fjellene står som mur.
Vi fikk en uforglemmelig reise, – i vårt lands herligste natur!

1973, – på ny vi lider valgets kvaler, – fru Lein trer av, – humøret daler.
For ny formann er nok ikke alltid lett å finne, – men det vil helst gå bra,
kvinne avløser kvinne.
La oss for ettertiden få dette som en fast ordning, det vil være praktisk slik,
vi hilste velkommen til formannsvervet, – fur Gerd Søvik!
Og først i 1973 får økonomien et virkelig oppsving, og når den store «susen»,
da Pinslund kom med et papirlass, – hvor det var innlagt, – tre hundre tusen.
Etter at ryktet nådde oss, – vi lå på alle fire, – og rotet i papirdungen,
til vi fant både bankbøkene og pungen.
Våre tanker gikk til henne som var så gavmild, hun fikk vel sone, – den arme bondekone.

1974, korpset 15 års jubileumsår, – hvor vi nok kunne pengene trenge.
Med konsert, – jubileumsfest og utenlandstur, – en drøm vi hadde gått med lenge.
En oppfyllelse av dette ønsket måtte i jubileumsåret skje, – en tur til Danmark,
og vår vennskapsby, – Odense.

Men først vi bevilger en liten fest, – i en av Bondeheimenes saler,
med servering som seg hør og bør, med blomster, medaljer og taler.
Av enkeltheter nevnes fra samme år, – at Alf Byberg overtar dirigentstokken,
idet Olav Kvernstad takker for seg, og går.

Korpsets deltakelse i Kringkastningens «Spill selv uke»,
og Volda Skolekorp`s besøk, – og at formannssvervet overtas av Solveig Bøgh.

Så dro vi på korpstur, – slik det i «Danmarksvisa» står,
i Fjerdingens nyeste buss, – med Jonsvatnets mest håpefulle,
men dem var det aldri «no» kluss.
En glede oss fylte der ved rekka over Skagerak vi sto,
over at været var strålende og temperaturen god,   
og at bølgene gikk høyest, – før vi dro!

I 1975 tok kvinnehegemoniet som formann en foreløpig slutt,
det var slett ingen spøk.
Et oppgjør på «kammerset» det sikkert må ha vært, da Solveig
overleverte formannsklubba til Erik Bøgh.
Men i korpssammenheng det synes som de fortsatt arbeider godt i lag,
med Erik som formann også i dag.

Fra året 1976 må nevnes et styremøte hvor det var stor munterhet,
da det ble vedtatt å arrangere «loppemarked».
Enkelte var svært skeptisk med hensyn til inntekten av dette foretagende,
der vi satt,  – ja en skulle til og med om dette ble vellykket, – spise sin egent hatt.
Hatten overlevde såvidt jeg vet, – selv om loppemarkedet ga økonomisk hell,
men kanskje vedkommende som underholdning,  – kan spise den ikveld?

1977,  på ny en vanlig vår, – men som allikevel i fokus i korpsets historie står.
Den etterlengtede Solbakken nye skole sto ferdig bygd, og vi kan flytte inn,
nytt pågangsmot og glede fylte våre sinn.
Stort opptog med korpsmusikk og ryttere til hest,
og senere deltakelse ved skolens innvielsesfest.

I 1978 det noteres for korpset en ny «seir»,  – da styret vedtok å arrangere
kretsens første «treningsleir».
Til Sodin skole på Kyrksetrøra denne sammenkomst ble lagt,
med fornøyde deltakere, – og hvor mange lovord ble sagt.
Ellers det av møtereferatene klart fremgår, – at det
forberedes og legges planer for et nytt jubileumsår.

Ellers må nevnes ting som skjedde på «tampen», – da vi dro over kjølen
og besøkte «søta bror» – med spilleoppdrag ved «Dunderklumpstrampen».
Elevene minnes sikkert hva som skjedde da vi på høyfjellshotellet satt ilag,
og inntok et måltid som vi senere kalte «midd-dag».
Men korpset gjorde lykke, – hvor vi dro frem, – med konserter i part, og ved aldershjem.

Det passer godt ved en anledning som denne å takke
for den økonomiske støtte og hjelp korpset så ofte får,
for å yde en smule rettferdighet, – takken først og til kommunen går.  
Men vi har også andre i tankene, – vi takker foreldrerådet, støttelaget
og bankene.
Og når vi ført er inne på det med gavmildheten, – vi retter takken til «Saniteten» .

Så står da jubileumsåret 1979 tilbake, – som et
foreløpig ubeskrevet historisk blad, – hvor korpset
og dets styre har store, – og krevende oppgaver å ivareta.

La meg bare tilslutt få lov til å uttale, – midt i alt strevet:
SOLBAKKEN SKOLEKORPS , LENGE LEVE!

                                    24/4-79 K.O.S